Om å Lese Oppfølgere

Forrige uke skrev jeg om den nye Harry Potter boken, The Cursed Child, som kom ut, og nå ligger den ved siden av Deathly Hallows i hylla. Det var aldri et spørsmål om jeg skulle lese den, jeg visste jo at jeg kom til å gjøre det. Men det er en slags risiko hver gang du tar opp igjen en verden du egentlig har lagt vekk for godt, spesielt en som kommer med så mange minner og følelser som Harry Potter gjør for veldig mange. Vi som vokste opp med Harry er nå i 20-årene og det er ni år siden sist vi sist leste om ham. Det er en helt spesielt plass i mitt bokhjerte for Harry, og jeg lurte litt på om de følelsene og tankene jeg har om Harry Potter er noe jeg vil risikere ved å lese mer?

Dette er et dilemma som stort sett alltid ender med en tur i bokbutikken og en kveld tilbragt i en god stol med en kopp te for alle bokelskere. Denne følelsen kjenner nok alle igjen, den frykten om at dette nye skal på et vis ødelegge det vakre bildet du har dannet i hodet. Jeg har den hver gang en av mine favorittbøker blir filmatisert. Det var ikke den karakteren som gjorde det, eller han sa noe som gir helt feil inntrykk av hans personlighet. Det er fascinerende at tusenvis av mennesker kan lese den samme boken, akkurat den same historien, og sitte igjen med så mange ulike inntrykk og følelser. Derfor er vi varsomme for å slippe andre inn i den verdenen vi etterhvert har adaptert til vår egen. Det blir litt som å komme tilbake til en by du elsket etter flere år borte, og oppdage alle de små tingene som er annerledes og kanskje ikke helt føles som det pleide.

Derfor er det viktig å kunne skille mellom de to. Det var vanskelig til tider å lese The Cursed Child som en helt annen bok, fordi de fleste karakterene var de samme og de tok historien i en retning jeg ikke alltid var enig i. Men samtidig så dukket den gode, kjente følelsen opp, den som kommer hver gang jeg leser: ‘Herr og fru Dumling i Hekkveien 4 var heldigvis fullstendig normale, takk. De var de siste en skulle vente seg innblandet i noe som helst merkelig eller mystisk.’ En ny mulighet til å dukke tilbake i Rowling sin verden var derfor først og fremst koselig. Jeg aksepterte de aspektene som jeg syntes ble litt rare eller som virket litt feil, også unnet jeg meg selv en skikkelig god lesesesjon. Så til tross for en til tider usannsynlig handling og dårlig skildring av karakterer jeg, med flere millioner andre i verden, har vokst opp sammen med, var likevel The Cursed Child en helt ok retur til Harry Potter-universet.

Jeg vil uansett alltid ha sommerfugler i magen og kjenningsmelodien til filmatiseringen i bakhodet når jeg plukker opp en bok fra serien.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s