Anmeldelse: Pushing Daisies

Denne ukens anbefaling behøver en liten forvarsel, for her leder jeg dere inn på en vei mot skuffelse: TV serien Pushing Daisies, laget av Bryan Fuller, er på kun to sesonger lang (tilsammen 22 episoder). Hvis du tar mitt ord for at denne serien er fantastisk (og her gir jeg dere mitt ord på at den er fantastisk), så vil du både takke og forakte meg for dette når du ser ferdig siste episode av sesong to. Den ender nemlig med en åpen slutt, og jeg er ganske sikker på at Pushing Daises sin fan base aldri helt kommer til å komme over at denne serien sluttet når og slik den gjorde.

pd202-001491

The facts were these: Ned, paibaker i paibakeriet the Pie Hole, (Lee Pace) har et unikt talent: Ned kan gjenopplive de døde. Reglene er som følger: ved første berøring av hud våkner den døde til livet igjen, ved andre berøring dør de igjen og kan ikke gjenopplives igjen. Hvis en person gjenopplives og lever i over 1 minutt vil en annen person dø (en random person i nærheten).

The facts were these: Emmerson Cod (Chi McBride) oppdager Neds talent og ansetter ham som konsulent i hans privatdetektivfirma. Ved en tilfeldighet settes de to på saken av mordet til Ned sin barndomskjæreste, Chuck (Anna Friel). Det er her det blir interessant: hvordan kan Ned se Chuck i øynene etter å ha vekket henne fra døden, sett kinnene hennes få igjen fargen, føle alle de undertrykte følelsene fra barndommen sin (og denne er også ganske komplisert) og sende henne tilbake døden, denne gangen for alltid? Det er, selvfølgelig, umulig. Vi har altså en paibaker med magiske evner, en nokså sleip og grådig privatdetektiv, en død jente, og et forelsket par som ikke kan ha hud-mot-hud kontakt. For ikke å nevne den søte, pratsomme servitrisen Olive, som er håpløst forelsket i Ned, og spilles av Kristin Chenoweth.

PD_1x01_Pie-Lette_284.jpg

Det som gjør at Pushing Daisies skiller seg ut fra andre TV serier er vanskelig å oppsummere, for den gjør det på så mange måter. Det er smart, spennede og vittig dialog. Det er eksepsjonelt gode skuespillere. Det er en lekenhet i manuset som manifesterer seg gjennom de to fornevnte, samtidig som det bidrar til en breaking the fourth wall humor og selvironi som er like sjarmerende som Lee Pace. Pushing Daisies er rart, serien er full av små sære detaljer som to tanter som tidligere har svømt synkronsvømming under navnet ‘darling mermaid darlings’, og nå bor i et hus fylt med ting hvor de samler ost, vin og fulger, og en forteller stadig dukker opp for å fortelle deg både det du ikke vet og det du vet.

Det er ikke bare jeg som synes at denne serien er av god kvalitet, den har vunnet over 30 ulike priser og vært nominert til tre Golden Globes. Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor de ikke fikk nok seere til å fortsette i et par sesonger til, og det gjør like vondt hver gang jeg ser de to sesongene at jeg ikke får vite hva som skjer med den lille gjengen fra the Pie Hole. Anbefales på det sterkeste, til tross for at slutten er høyst utilfredsstillende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s