Det er nettopp dette spørsmålet som blir vurdert i den ferske boka The Bestseller Code av Jodie Archer og Matthew L. Jockers. Archer arbeidet tidligere for Penguin forlag i Storbritannia, før hun bestemte seg for å flytte til USA for å ta en doktorgrad ved Stanford University. Her møtte hun Jockers som er professor ved samme universitet. Sammen har de matet et dataprogram de har utviklet med informasjon om over 5 000 bøker for å identifisere hva som kjennetegner bestselgende bøker. De kom frem til 2799 kjennetegn som er spesielt ofte tilstede i bestselgere. Her er et lite utvalg:
- Unge, kvinnelige hovedkarakterer som ikke passer helt inn.
- Menneskelig nærhet, men ikke sex.
- Hyppig bruk av ordet «need».
- Få eller ingen utropstegn.
- Hunder er positivt, katter er negativt.
Det høres jo litt merkelig ut, men om man tenker seg om er det relativt enkelt å tenke seg frem til eksempler på bøker som har noen, eller alle, av karaktertrekkene nevnt ovenfor. Det som gjør det hele enda mer sprøtt, er at programmet de har utviklet har vært i stand til å forutse 80% riktig hvilke bøker som vil bli bestselgere – en gjennomsnittlig forlagsredaktør klarer kanskje å forutse 3% riktig.
Å ha tilgang på informasjon om slikt materiale kan være både negativt og positivt. Positivt for salg og inntekt; det er jo tross alt mye mindre risiko enn normalt for både forlag, forfattere, og bokselgere, og potensielt positivt for lesere; dataen tilgjengelig kan jo også eventuelt brukes til å sørge for at man alltid leser noe man garantert vil like. Det potensielt negative ved dette er at det kan føre til mindre behov for ulike jobber i forlags- og bokbransjen; trenger vi egentlig forlagsredaktører hvis en datamaskin kan fortelle oss hva som kommer til å selge bra? Det vil dessuten være svært sannsynlig at vi på denne måten risikerer å gå glipp av mange utgivelser som bare selger helt ok – salgstall sier jo ikke nødvendigvis så mye om bokas litterære verdi.
Jeg har snakket med flere om dette temaet som er veldig skeptiske og synes det er nedlatende ovenfor forlag at noen seriøst foreslår at de enkelt kan erstattes av maskiner. Personlig synes jeg det er mye å vurdere på begge sider av saken, men som en fremtidig forlegger synes jeg selvsagt det er litt skummelt. Spørsmålet angående denne type form for fremtidige måter å gi ut bøker på er nok ikke hvorvidt vi synes det er en god ide, men heller hvordan vi kan godta at denne type bruk av data bare vil bli mer og mer vanlig, samt hvordan vi kan implementere denne type data for å forbedre hva og hvordan vi publiserer litteratur i fremtiden.
Kvardagsbiblioteket 