Anmeldelse: ‘17.15 til Tønsberg’ av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth er en forfatter som får mye oppmerksomhet for tiden, etter at hun utga romanen Arv og Miljø, som grenser mot selvbiografisk. Jeg, derimot, plukket opp 17.15 til Tønsberg, og jeg elsket den. Det slo meg at det er lenge siden jeg har lest norsk litteratur, kanskje fordi det er mer utilgjengelig i utlandet. Kanskje fordi jeg foretrekker fantasy sjangeren, som ikke er like stor blant skandinavisk litteratur. Men jeg ga Hjorth en sjanse, og synes dere også bør gjøre det – om dere ikke alt har gjort det.

17.15 til Tønsberg er en nett liten bok fr 2003 på overkant av 100 sider, og den handler om en ung kvinne som mister fotfestet i livet etter et antagelig kjærlighetsbrudd. Hun reiser til en hytte hun har på Verdens Ende i Nøtterøy, og fester et sterkt vennskap med en oversetter, Tomas, og hans kjæreste, Lasse. Sammen opplever de både fortapthet, godene av omfattende vennskap, av å ha noen på sin side. De opplever også en alvorig situasjon som hjelper protagonisten å sette livet litt i fokus. Hun fumler og tenker og kjemper for å finne gleden igjen.

Det var fredag ettermiddag. Jeg åpnet avisen, men la den straks fra meg igjen. Jeg drakk og tok en bit av pølsen, men den var lunken og jeg klarte ikke svelge. En annen gang glemte jeg smerten; da jeg trakk pusten, merket jeg den likevel og stakk hendene inn mellom bena og krummet meg sammen. Jeg var så utlevert til meg selv. Det var så vondt å være så isolert og alene med seg selv, så forferdelig ikke å klare å bryte ut av seg selv. Som om noe var revet ut av meg, slitt ut av meg, et åpent sår som måtte gro. Det kom et kjærestepar forbi og jeg snudde meg for ikke å hulke. Så hulket jeg likevel, og det hjalp så jeg glemte tiden.

I store deler av boken skjer det egentlig ikke noen ting. Men den er likevel fullstendig oppslukende, fordi Hjorth har et vidunderlig språk. Hun benytter seg av presis repetisjon og skildrer av helt vanlige, dagligdagse hendelser på en slik måte at du sverger til deg selv at du skal plukke opp diktsamlinger, kanskje til og med begynne å skrive dikt – men etter du har lest ferdig 17.15 til Tønsberg. Det minnet meg også om at hverdagen kan være vakker, og at man kan finne glede i ting som å smile til bussjåføren.

Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den ihjel, tenkte jeg, den dør av seg selv.

Boken er også en sår og ærlig bok om å kjempe med seg selv. Om å prøve å ta et skritt tilbake og se hvem du er og om det er bra nok, spørre deg selv hva du kan gjøre for å fikse det som er ødelagt. Om å lege sår etter en vanskelig tid. Det er mange likeheter mellom Hjorth sin hovedperson og seg selv, tror jeg.

Jeg ‘leste’ denne via Storytel, hvor det ligger en live opplesning av forfatteren. Fordi boken har et veldig poetisk språk er lydbokformatet perfekt.

Sunniva x