Journaling: om å skrive og om å være

Journaling har vært et tema jeg har diskutert med en venninne den siste uken. Hun går en kreativ skriving og psykologi studie, og har tatt en del klasser på universitetet om hvordan prosessen faktisk bidrar til bedre mental helse. Dette er noe jeg har drevet med av og på hele livet; hver gang jeg opplever noe som gjør meg emosjonell skriver jeg om det. Jeg skriver fiksjonelle noveller med dype røtter i mitt eget liv, eller jeg skriver om det i journalen min. Der kan jeg være helt ærlig med meg selv, både om andre mennesker og mine følelser for/om dem, eller om meg selv. Jeg tror dette er noe jeg begynte med fordi jeg alltid har forstått, hvertfall i en liten grad, hvor mektige historier og fortellinger kan være. Det hjelper alltid å kunne organisere tankene litt. Få de sterke følelsene ut, føle at man gjør noe med det, eller å kunne omskape en situasjon for seg selv synes jeg også ofte hjelper til å legge ting bak meg.

 

2016-10-29-09-29-04

En journal er veldig annerledes fra en dagbok, hvor man skriver hva man gjør; jeg skriver ofte dagbok når jeg er ute og reiser, for å kunne huske hva jeg har gjort både for å kunne mimre tilbake senere og for inspirasjon for en eventuell novelle senere. Det er også fint å kunne trene på å skrive beskrivende om opplevelser og steder. En journal derimot er mer personlig og introspektiv. Det er et privat rom hvor du ikke trenger å tenke på annet enn å la din indre stemme flyte. Du trenger ikke tenke på grammatikk, på skriveregler, på publikum – det er ikke noe publikum. G. Lynn Nelson har skrevet en bok om journaling, Writing and Being, som handler om hvordan journaling er en slags forlengelse av deg selv. Han legger vekt på at i journaling prosessen kan du glemme alt slikt som ellers skaper press, fordi en journal ikke skal resultere i noe, den skal aldri fremlegges, den trenger ikke å pusses på. For mange er språk en kilde til stress; grammatikk er vanskelig, man kan ha problemer med vokabular og ordlegging — dette er et problem som konsumerer livet, fordi kommunikasjon er en vanvittig stor del av vår hverdag. I journalen kommuniserer man kun med seg selv, derfor kan man gjennom journaling bygge opp mer selvsikkerhet og begynne å stole mer på språket.

Too often in school we study language and writing in isolation, apart from the people who speak and write and apart from what happens when people speak and write – apart from our being. This is rather like studying the skeleton of a bird: The skeleton is, in limited ways, edifying and interesting, but it is dead. Such isolated language has no heart. Its the purposes and its real value are no longer there. It cannot fly nor sing. –Nelson

Jeg synes alltid det er ekstremt interessant å lese om det som ofte omtales som magien ved historier; makten ved historier. At noe som er så abstrakt og skjørt som en rekke bokstaver satt sammen til ord, og så en rekke ord satt sammen til setninger, setninger blir avsnitt osv. At dette faktisk påvirker deg og omverdnen din, ditt verdenssyn, din personlighet, din selvrespekt. Noen ganger kan det virke så lett å tenke vekk historier, late som om de ikke finnes, men det er jo ikke sånn. Fortellinger henger igjen i årevis, alle forteller hverandre historier, livet er satt sammen av små og store historier, og noen av de er skrevet ned, noen er fortalt muntlig, noen blir sunget. Det er noe alle mennesker forstår, vi kjenner alle til de følelsene og den trangen vi har for musikk/dikt/bøker. Når man skjønner at dette er noe mer enn bare ord, bare setninger, så er det lettere å forstå at å skrive en journal kan ha en direkte virkning på livet ditt. Nelson skriver at studenter i hans klasse følte seg lettere om hjerte, mindre conflicted. I våre vitenskaplige samfunn er det lett å snakke om studier utført som viser at det å skrive en journal hjelper mot alkoholisme etc, men det er egentlig bare å se bakover i tid; skrivekunsten har alltid eksistert i en eller annen form.

Dette er et annet nøkkelord innenfor journaling; din skriving kan ta alle former, du kan tegne, skriv noter, uttrykk deg akkurat slik du vil. Nelson anbefaler å etablere en rutine i starten, for å få et forhold til journalen sin og for å merke hvilken effekt det har på seg. Etterhvert kan man da merke en trang til å skrive når man må, og trenger derfor ikke følge en rutine. Boken hans har også en del prompts om hva man kan skrive om hvis man ikke helt vet hvor man skal begynne, og det finnes nok mye lignende prompts på nettet. Skriv om hva som helts – om du ikke vet hva du kan skrive om er det kanskje det du bør skrive om. Ofte setter man igang en kreativ prosess, og du vil ende opp med å finne inspirasjon bare ved å begynne å skrive. Jeg liker veldig godt å free writing, fordi det blir en flyt av det, og plutselig har jeg skrevet noe jeg liker, og kan bruke det som et utgangspunkt fremover, både i journalen eller fiksjonen min.

Jeg syntes at denne uken, sammen med venninnen min, har vært viktig for å minne meg selv på disse tingene; å være ærlig, ukritisk mot meg selv og min journal. Å huske at det å skrive ikke bare handler om blogger, artikler, noveller som skal bli novellesamlinger, eller kapitler som skal bli bøker. At det er viktig å bare skrive 100% for meg selv noen ganger.

Advertisements

2 thoughts on “Journaling: om å skrive og om å være

  1. Kristine sier:

    Interessant! Jeg har i hvert fall hatt skikkelig nytte av å skrive bare for meg selv i noen perioder for å bli mer og mindre bevisst, om det gir meining – sortere tanker og legge dem bort, liksom. Fint å kunne skrive, altså.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s