Her om dagen leste jeg ferdig en bok jeg tror blir en stor snakkis i 2017 og fremover. Rettighetene til å lage en TV-serie av boka ble nemlig solgt veldig nylig, og i disse Trump/Brexit-tider er temaene i The Power av Naomi Alderman spesielt interessant.
Premisset er enkelt: plutselig en dag vekkes elektriske krefter hos jenter som er mellom 15 og 18 år. Disse jentene kan igjen vekke opp krefter hos eldre kvinner. Kreftene gjør rett og slett at alle av det kvinnelige kjønn kan gi andre støt av ulike styrker – i verste fall så sterkt at det kan ta liv. Dette gjør at maktbalansen mellom kvinner og menn plutselig endres drastisk, og brått er det kvinner som er de mektigste i verden. Boka fortelles som et historisk dokument, med nedtelling fra 10 år før «det» skjer.
The Power handler om Margot, Roxy, Allie/Mother Eve, og Tunde, og boka veksler mellom de fire ulike fortellerstemmene. Margot sitter i det lokale bystyret og havner i en kinkig situasjon når hennes femten år gamle datter blir en av de første til å utvikle kreftene. Roxy er datter av en mafia-lignende sjef og sjalu på broren som skal arve hele familiebedriften. Allie aka. Mother Eve begår en kriminell handling og rømmer til et kloster, hvor hun danner sitt eget trosamfunn etter at kreftene sprer seg i hele verden. Tunde er den eneste mannlige fortellerstemmen og er en av få mannlige journalister kvinner verden over stoler på og lar seg intervjue av.
Etterhvert som kreftene sprer seg utover verden, blir konfliktene mellom kjønnene bare flere og flere, og til slutt styres verden nesten ekslusivt at kvinner. The Power leker med maktspill og maktbalansen på en utrolig underholdene måte, og det er ikke mangel på menn i romanen som synes det er urettferdig at de skal føle seg redde for kvinner (ehh ja). Naturligvis blir det endel opprør her og der, men hovedfokuset i romanen er på makt og hvor farlig enemakt kan være i samfunn. Veldig interessant og spennende.
Jeg har dog lest endel kritikk av Alderman for hennes simple skildring av kvinner fra spesielt muslimske land; i boka tar disse kvinnene veldig lett på å kle av seg tildekkende hodeplagg og andre plagg så fort det er klart at kvinner nå er mer mektig enn menn. Derimot handler det å dekke til kropp, hår og fjes ikke alltid om menns syn på kvinner, men også religion og kultur. Det er derfor et svakt punkt i Alderman sin bok som er viktig å være klar over, uten at jeg personlig føler jeg kan eller burde gå i dypere detaljer. Anbefaler å lese anmeldelser på Goodreads for å få god oversikt over denne kritikken.
Jeg tror slik kritikk er viktig når det er snakk om bøker som handler om såpass aktuelle temaer som feminisme, makt og kjønnsroller, men jeg synes samtidig det er godtatt å lese en bok som The Power mest for underholdningens skyld også. Det skal bli spennende å se hva de gjør med TV-versjonen, og jeg håper de tar til seg kritikken romanen så langt har fått. Jeg leste og elsket denne boka, og jeg vil anbefale den til alle som er interessert i kjønnsroller, feminisme, og dystopi.
PS: Er du fan av Margaret Atwood kommer du garantert til å like denne, siden Atwood har vært Alderman sin skrivementor!
Kvardagsbiblioteket 